Alle de tingene å se bare som et forbigående fenomen, med en arv Nau. Men mens over alle ting telles verdi og skarpere og dypere inn i henne føle seg som de gjør ikke gjentar seg.

Vi klager, motstå, at alt forandres, ingenting eksisterer, ingenting kan være en oppstart! Men, om det skulle være noen større grunn til å klage, hvis du virkelig ikke vil forandre noe, alt der og vi kjenner og kan stole på at det vil eksistere? Eller det ikke ville bli stoppet all bevegelse og handling? Ikke apnicība? Og på slutten eller ikke det ville være død? Og døden og nekustības død, men vi frykter mest? Er denne forvirringen får valuta? Forvirring i sinnet? Kanskje vi er begge første gang:? Bevegelsen og nekustiba